Diagnostisering og klassifisering av demenssykdommer

Vennligst merk at dette bildet er AI-generert.

Diagnostisering og klassifisering av demenssykdommer

Vennligst merk at dette bildet er AI-generert.

Demens og mild kognitiv svikt – hva er forskjellen?

Demens er et etablert begrep som brukes for å beskrive en varig nedgang i hjernens kognitive evne, som oppstår i voksen alder. Forverringen er så tydelig at den påvirker aktiviteter i dagliglivet (ADL) negativt samt arbeidskapasitet og sosiale ferdigheter. Mild kognitiv svikt (Mild Cognitive Impairment) betyr igjen at den kognitive svikten er merkbar, men ikke påvirker personens selvstendighet.¹

Demensklassifisering i henhold til ICD-10

I Norge brukes främst ICD-10 primært til å klassifisere demenssykdommer.² I følge dette systemet må det være tilstrekkelig kognitiv svikt for at en demensdiagnose kan stilles. Deretter bestemmes hvilken spesifikk type demens det dreier seg om. ICD-11 er ennå ikke tilpasset for norsk bruk.

Det nye begrepet i DSM-5

I DSM-5 har begrepet demens blitt erstattet med nevrokognitiv svikt, sannsynligvis for å unngå negative og uklare assosiasjoner. Den svenske versjonen, MINI-D 5, som inneholder diagnostiske kriterier i henhold til DSM-5, har eksistert siden 2014.³

De tre fasene av Alzheimers sykdom

I 2011 ble NIA-AA-kriteriene (National Institute on Aging–Alzheimer’s Association) publisert, som bedre beskriver det naturlige forløpet av Alzheimers sykdom enn tidligere og inkluderer bruk av biomarkører.³ I følge disse kriteriene deles sykdommen inn i tre faser: preklinisk fase (ingen symptomer, men unormale biomarkører), symptomatisk fase (milde kognitive problemer) og sannsynlig Alzheimers demens (der symptomer fører til funksjonsnedsettelse). Kriteriene ble sist oppdatert i 2024.⁴

Nye viktige definisjoner

I følge de nyeste kriteriene defineres Alzheimers demens basert på den underliggende biologien.⁴ Betydningen av symptomer og tegn på sykdommen avtar, og i stedet blir oppdagelsen av sykdomsprosessen viktigere. Dette innebærer at den kliniske forverringen skilles fra den biologiske prosessen, og at Alzheimers sykdom (AD) defineres basert på de nevropatologiske endringene. Personer som ikke har noen symptomer, men som har patologiske biomarkører, har risiko for å utvikle symptomer på Alzheimers sykdom. Det er viktig å merke seg at de ikke har risiko for å rammes av Alzheimers sykdom, ettersom de allerede har sykdommen.

Diagnostisering av Alzheimers sykdom

En korrekt diagnose er avgjørende for de nye sykdomsmodifiserende behandlingene. Amyloid PET og CSF- eller plasmakonsentrasjoner av amyloid-β samt visse tau-fragmenter er tilstrekkelige for diagnose og kalles ”Core 1 biomarkers”.⁴

Referanser
1. Hugo J, et al. Dementia and cognitive impairment: epidemiology, diagnosis, and treatment. Clin Geriatr Med. 2014;30(3):421–42. doi:10.1016/j.cger.2014.04.001
2. Socialstyrelsen. ICD-10: internationell statistisk klassifikation av sjukdomar och relaterade hälsoproblem [Internett]. Stockholm: Socialstyrelsen; [dato ukjent] [sitert 2025 aug 27]. Tilgjengelig fra: https://www.socialstyrelsen.se/statistik-och-data/klassifikationer-och-koder/icd-10/
3. Mini-D 5: diagnostiska kriterier enligt DSM-5. Stockholm: Pilgrim Press; 2014.
4. Jack CR Jr, et al. Revised criteria for diagnosis and staging of Alzheimer’s disease: Alzheimer’s Association workgroup. Alzheimers Dement. 2024;20(5):5143–69. doi:10.1002/alz.13859